VEFI-huset 1983 - Verdens første lukka veksthus ?

På begynnelsen av 1980 tallet var det noen forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) som hadde hørt om og vurderte koppersulfatløsning som et mulig filter for å fjerne varmestråler fra sollyset før det slapp inn i veksthuset.

De kom i kontakt med Gjennestad Gartnerskole enten via Norsk Hydro eller VEFI. Etter hvert resulterte dette i et samarbeid mellom Gjennestad, Hydro og Vefi. Vefi hadde på den tiden startet produksjon av doble acrylplater. Harald Pettersen var primus motor på Gjennestad, og vi tillater oss også å nevne at Anders Sand var leder i Grønnsakavdelingen hvor det etter hvert ble bygget om et 6m-hus for å teste dette prinsippet. Dette vakte etter hvert internasjonal oppmerksomhet og i rammen til høyre ser vi en artikkel i det tyske tidsskriftet Gb+Gw fra 1984.

 
Vi kan etter 31 år ergre oss over at dette ikke lenger kan være en teknisk løsning. Årsaken er at koppersulfat er et giftig stoff og det tæret på stål hvis de oppsto lekkasjer. Men det fungerte !  På bildet i artikkelen til høyre ser vi at stoffet pumpes opp i kanalene i acrylplatene både i tak og vegger. Denne 1,5% sterke koppersulfatløsningen sirkulerte kontinuerlig og absorberte de infrarøde varmestrålene meget effektivt og førte til at væskeløsningen ble varmet opp til ca 27 grader.  Når løsningen kom tilbake til utgangspunktet ble den kjølet ned i en stor varmeveksler. Den gang da ble energien ikke tatt vare på og vi lot kjølevannet bare renne ut i drenet. Det meget interessante, vurdert med dagens erfaring, er at dette lot seg gjennomføre uten noen som helst lufting. Når vi bruker tallene i artikkelen kan vi også regne ut at kjølekapasiteten var ca 624 kW pr da. Det er omtrent det samme som hollenderne brukte for noen år siden da de testet sine "lukka veksthus" og det er samme kapasitet som finnene  bruker i sitt system med vanngardin. 
 
Koppersulfat filtrete også bort de mørkerøde strålene og resultatet ble meget kompakte planter og mervekst fordi vi kunne holde høye CO2 -nivå så lenge det var lyst.  
 
Dette var altså et supereffektivt skyggeanlegg som ikke tok noe plass og hvor vi ville kunnet regulere graden av skygge trinnløst etter behov. 
 
....men en ting kunne ikke dette systemet klart,og det er å ta vare på energien fra alt det elektriske lyset som vi i dag bruker.
 
Hvorfor har ingen funnet et annet stoff med de samme egenskaper men som ikke er giftig og skadelig på annen måte ?
 
Harald Pettersen og Anders Sand, 2015