Varmekilder

 

fra Wikipedia  -- http://no.wikipedia.org/wiki/Varmepumpe

se eventuelt også http://www.novap.no/ulike_varmepumper og http://www.novap.no/Varmekilder_for_varmepumpe

Varmepumper gis navn etter hva slags medium de tar varme fra og hvor de avgir varme. «luft-til-luft»-varmepumpe henter varme fra ute- eller ventilasjonslufta og avgir den direkte til innelufta i en bygning. En «vann-til-vann»-varmepumpe henter varme fra sjø, innsjø, grunnvann e.l. og avgir varme i et vannbårent system i bygningen, og gjerne også varmt tappevann.

De avgjørende faktorene ved valg av varmekilde er pris, varmebehov, tilgjengelighet, temperatur og temperaturvariasjon i fyringssesongen, varmekapasitetvarmeledningsevne (konduktivitet) og korrosjonspotensial.

Uteluft

Uteluft er den mest brukte varmekilden i Norge. Små enheter, som blir stadig mer effektive biligere, kan lett etterinstalleres i hus og kan i mange tilfeller halvere strømforbruket.[2] Dette avhenger selvsagt av mange faktorer som størrelsen på huset og hvor stor andel av bygningsoppvarmingen varmepumpa kan stå for.

Uteluft har den fordelen at den er lett tilgjengelig og billig. Uteluft har derimot store temperaturvariasjoner over fyringssesongen. På de kaldeste dagene når man har behov for mest varme i huset, er det også minst varme å hente fra utelufta. Dette gjør at varmepumpas ytelse reduseres betraktelig og man må i stor grad benytte seg av tilleggsvarme som vedovn, panelovner etc. På steder med høy årsmiddeltemperatur, som ved kysten, kan det derimot være fordelaktig å bruke luft-luft-varmepumpe. Utelufta har dessuten lav varmekapasitet noe som fører til stort fordampningsareal. Ved utelufttemperatur lavere enn 3°C oppstår frost og rim på fordamperen, og det er da behov for energi/varme til avriming. Støy fra vifter i fordamper og kondensator er ofte et problem.

Ventilasjonsluft som varmekilde kan være et godt alternativ da temperaturen på ventilasjonslufta holder jevn temperatur på rundt 21°C gjennom hele vinteren dersom det ikke benyttes varmegjenvinner. Mengden tilgjengelig varme i ventilasjonslufta er riktignok begrenset og kan som regel bare bidra med en liten del av det totale oppvarmingsbehovet til bygningen.

Sjøvann

Ved Norges langstrakte kyst er tilgangen på sjøvann ofte god, og for store anlegg er sjøvann en av de mest brukte varmekildene. Minimumstemperaturen ved kysten er sjelden lavere enn 2°C. Sjøvannskollektoren for privat boliger er i all hovedsak et 40mm PE rør (sort plastrør) som ligger i en sløyfe ut i sjøen, og tilkobles vann/vann varmepumpens fordamper (varmeveksler).

Det er påkrevd med vann/glycol blanding som forhindre isdannelse ned til ca. - 12oC  i sjøvannskollektoren for å forhindre isdannelse, hovedsakelig i fordamperen. Det bestrebes å opprettholde ca. 3oC temperatur differanse over varmeveksleren (varmepumpen fordamper) som er tilkoblet sjøvannskollektoren eller jordvarme kollektoren. Det er ikke normalt å sirkulere åpent sjøvann inn i varmepumpe anleggene fordi da vil det bli marin begroing i varmeveksleren.

Å benytte sjøvann som direkte varmekilde innebærer bedre totaløkonomi ettersom ytelsen til varmepumpa (COP) øker betraktelig. Det er uproblematisk å anvende en vann/vann varmepumpe til 100 % av varmebehovet i privat boliger, dersom varmepumpen blir dimensjonert for dette. Da vil vann/vann varmepumpene gjerne kunne avgi 10-15 KW varme.

Har man behov for kjøling om sommeren er sjøvann en veldig god kuldekilde, i og med at temperaturen på det aktuelle dypet holder seg rundt 12–15°C om sommeren.

Grunnvarme

Med grunnvarme menes varme som er lagret i grunnen, enten i jord, berg eller grunnvann. Under 10 meter er temperaturen tilnærmet lik gjennomsnitsstemperaturen på overflaten, og variasjonene lik null. Et normalt borehull ligger mellom 100 til 200 meter. Dypere enn 200 meter utføres sjelden, siden dette øker slitasjen og kostnaden på boreutstyret. Beregnet effekt ligger normalt på 25 til 40 watt pr. meter.

Når en går til større dybder, dvs. mange hundre eller tusen meter, snakker en om geotermisk varme.

Varmeoverføringsegenskapene til materialene i grunnen er veldig viktig for hvor mye varme man kan hente ut av brønnene. Tørr jord overfører varme dårlig og kan «ødelegge» et varmepumpeprosjekt basert på grunnvarme. Derfor er det viktig at vanninnholdet er høyt, helst full metning, fordi vann har gode varmeoverføringsegenskaper. Borer man i fjell, bør bergarten ha høy termisk konduktivitet eller være porøs og inneholde mye vann. Det er eventuelt mulig å fylle på med varmeledende fyllmasse av sement og sand for å øke varmeopptaket.